Fra kritikk til klage
Forskningen Det er en klar sammenheng mellom hvordan par deler sine egne «klager», tar imot partneren sin og hvor lenge et par lever sammen. En krass start på en samtale og en tone i de første par minuttene, gir 97% sannsynlighet for at samtalen slutter i samme stemning som den startet. Det viser seg at det er vanskelig å lytte med innlevelse og forståelse når man er gjenstand for kritikk. Kritikken kjennetegnes med litt «globale karakteristikker» av den andres personlighet, mye bruk av ordene, du, alltid og aldri. Disse anklagene mottas forståelig nok mer som angrep. Man kommer i forsvar, føler seg indignert, blir sutrete eller man går til motangrep med ny kritikk. Mønsteret med at en «angriper» og en «rømmer» er en velkjent scene fra mange ekteskap. Blir man sittende fast i dette mønsteret når tema kommer opp, blir forholdet mer fastlåst og måten samtalene ender på blir predikator for brudd. Å løse det hele med å unngå samtalene kan true intimiteten i forholdet. Det er derfor viktig å gjøre noe for å få kritikken ut av forholdet og lære seg «klageferdigheter», som forskningen har funnet hos par som lever i varige parforhold.(Se nederst på siden). Viktig grunnforståelse Du som leser hadde nok løst flokene om alt var ordnet kjapt med tips og triks. Derfor legger jeg til et par premisser du må akseptere for å øke kunnskapen og mulighetene for å lykkes. For å klare snakke sammen om vanskelige tema trenger vi rolige kropper og imøtekommenhet i forholdet. Kritikk ødelegger direkte ved å skape redsel. For å ha rolige kropper under en samtale må vi konstant jobbe med å oss selv og den andre. Empati, det å lytte og kunne gjengi den andres tanker og følelser med forståelse og medfølelse, er av de beste ting man kan gi hverandre. Det hjelper oss til å bli mer bevegelige i problemløsning og det gjør det lettere å bære de ekstra byrdene man måtte ha som ikke lar seg velge bort. «Hvorfor må jeg ødelegge en god krangel med å ivareta og berolige den andre. Det ødelegger jo hele krangelen?;-)» Forskningen viser at om hjertet slår 25 slag mer enn hvilepuls er vår evne til å prosessere vanskelige følelser og lytte med medfølelse sterkt redusert. Forskningen viser at man kan måle en generell aktivering i kroppen, en beredskap som stiger når stresset når et visst nivå. Passerer man dette nivået går samtalen fra dialog og duett, til debatt, duell og krangel. Skjer det siste er det best med en lengre pause. Forskning viser at når man snakker om krevende tema, er det en viktig ferdighet å kunne regulere ned blant annet; kritikk og forsvar, slik at en god samtale kan fortsette. I varige parforhold er man også svært dyktige med å vite ganske eksakt hva som vil berolige den andre til enhver tid. Forskning sier IKKE at man skal unngå samtaler der følelser som «tristhet, sinne eller redsel» berøres. Noen av dem som trekker seg og går i forsvar, har kanskje lært seg å unngå eller omgå noe av dette som barn. Slike følelser vil komme i alle parforhold. Trekker man seg da, står man i fare for å miste intimiteten i forholdet. Flere forhold kan bidra til uro og stress i oss. Traumer vi bærer med oss, en slitsom dag på jobben, livssituasjonen eller vanskeligheter i forholdet. Kanskje det kan hjelpe enkelte å tenke på at det er fysiske grunner for at samtaler går i stå, ikke nødvendigvis den andres motiver? Om ritualer Jeg anbefaler å sette av tid til en samtale om vanskelige ting en gang i uken, i rolige omgivelser, der man møter litt innstilt og bevisst kan hjelpe hverandre med beroligelse underveis. Forståelse av kritikkens kilder Kritikk kommer ofte fordi man ikke klarer å snakke om det man trenger å snakke om. Gottman sier at «i enhver knyttet neve ligger en såret drøm». Å gjøre en skikkelig innsats for å sette seg inn i hva som er «om å gjøre» for den andre, er oftest den beste investering for å bedre klimaet i forholdet. Gottman sier at kritikk i parforhold har to hovedkilder. 1. Opplevelsen av en distansert partner. Man stiller seg tillitsspørsmålet «Er du der for meg? Kan jeg regne med at du kommer til å være der for meg?» Kritikken er å regne som tilknytningsatferd og en måte man forsøker å rekruttere kontakt og forståelse. Dersom din partner kritiserer, er det best å ta ansvar for å spørre seg selv ; "Har jeg bekreftet, vist anerkjennelse og jobbet for at partneren min skal være trygg på at jeg er tilstede og en aktiv kraft i forholdet?" 2. Den andre kilden er indre kritikk og negativ dialog, som overføres inn i forholdet i møtet med partneren. Har du det slik, er det klokt å se på hvordan du kan ta grep om egen situasjon. Er det din partner som sliter kan det være behov for å vurdere din støtte og medansvar for å avhjelpe. Gode klagevaner: I varige parforhold kritiserer man lite, viser forskningen. Gottman har identifisert tre gode «klagevaner» i varige parforhold:
De bruker ordet «jeg» oftere når de beskriver egne følelser, tanker og opplevelser.(Dette er en måte å ta eierskap og ansvar for at det dette er en opplevelse som er ens egen)
De er oftere mer «konkrete» på hva som utløste følelser og tanker.(Slik avgrenser de og gjør det lettere for den andre å lytte)
De peker ofte på et «positivt ønske» eller hva som hadde hjulpet/vært godt for dem. Dette gir partneren en anledning til å rette ut en hånd og være en venn.
Hovedpoenget «Start mykt! Når de tar opp noe vanskelig starter suksessparene ut på en respektfull og vennlig måte. Det står i kontrast til en krass, hard og anklagende start. Det er ulike grunner til at man velger en krass start. Likevel er den en svært skadelig vane eller fremgangsmåte. Det er 97% sannsynlighet for at samtalen ender i samme stemning som den startet. Krass start og kritikk er så negativt at det er en predikator for brudd»
